Bedre byrdi du ber kje i bakken enn mannevit mykje. Med låkare niste du legg kje i veg enn ovdrykkje med øl – Håvamål
Et gravøl – Adolph Tidemand, antatt 1890-1910. Bilde hentet fra digitaltmuseum.no
Øl har blitt brygget i Norge i svært lang tid, og det er funnet kilder som viser at det er snakk om minst 3000 års historie. Både til hverdags og fest spilte ølet en rolle. I det daglige var det gjerne snakk om svakere øl, mens det til fest skulle være sterkt øl som var brygget på det beste kornet. Ord som barnsøl, brureøl, gravøl og juleøl fortelles oss om ølets historiske betydning ved spesielle anledninger og høytider.
Jule-Øllet maae og være det beste i hele Aaret, hvilket skriver sig fra Odins ældste Tid – Sogneprest Wilse, Eidsberg 1763
Ølbolle fra Vest-Telemark med innskrift: Bær mig under den beste Tønde. Lad godt øll i mig Rinde. Drick saa baade Mand og Qvinde. 1766. Inngår i samling på Kvitseid Bygdetun. Foto: Vest-Telemark Museum. Bilde hentet fra digitaltmuseum.no.
Går vi tilbake til sagatiden var ølet ansett som gudenes drikk. På denne tiden var det vanlig å servere ølet i ei ølhøne – et rituelt drikkekar som ble brukt ved overgangsriter som fødsel og død. Når man drakk av ølhøna skulle fuglens kraft og visdom følge med over i den nye livsfasen.
Også med innføringen av kristendommen var ølet sentralt. Olav den hellige så ølet som et inngangsport for kristningen av Norge, og skal ha drømt at St.Martin kom til han med bud om at fra nå av skulle de hedenske tradisjoner i det våte og sterke gis et kristent innhold. Allerede fra før år 1000 fantes lover i Norge som slo fast at det var påbudt å brygge øl regelmessig, og like ofte ha drikkelag til ære for gudene. Olav Trygvasson tilpasset dette: nå skulle det drikkes til ære for Jesus, Maria, Konge og Biskop!
I følge Gulatingsloven, som gjaldt fram til 1267, kunne du miste gård og grunn om du ikke brygga øl. Og med ølbryggingens sterke historiske posisjon i dagliglivet og til festligheter var det også mange ritualer og mystikk knyttet til ølet. Eksempler på dette er skikken med å «kauke» (rope) når gjæren ble tilsatt. Dette skulle gjøre ølet sterkere. Under gjæringsprosessen skulle man ikke uroe ølet; ikke trampe hardt, slå i dørene eller være høyrøstet. Da sluttet ølet «å gå».
Prøv vår oppskrift på ingefærøl
Alle gårder hadde egne oppskrifter og metoder for ølbryggingen. Hovedbestanddelen i øl har alltid vært korn, og i Norge har det først og fremst vært snakk om bygg. Bygg har til alle tider vært det vanligste kornslaget i Norge, fordi det er en hardfør kornsort som er lettere å dyrke i det norske klimaet enn andre slag. Havre kunne også brukes, men ga et beskere og skarpere øl, og derfor foretrakk nok de fleste bygg om man hadde det.
Det gjaldt å få god malt, derfor var man ofte nøye med både bløytinga og groinga av kornet. På mange gårder var det vanlig å ha et tørkehus til å tørke maltet. På Vestlandet ble slike hus kalt kylna, på Østlandet kjona og i Trøndelag sondhus. Olderved var regna som den beste veden til tørking av malt, for den brente rolig, jevnt og uten gnister.
Einerlaug – et avkok på einer – var av mange ansett som bedre å bruke i ølet enn vann. Einerlaug ga god og sterk smak på ølet, mørkere farge og kunne også gjøre ølet mer holdbart. Dette finner vi blant annet i Hanna Winsnes’ oppskrift fra 1845.
Prøv vår gamle oppskrift på einerøl
Bruken av humle revolusjonerte ølbryggingen, blant annet fordi ølet ble mer holdbart. Fra langt tilbake var det vanlig med humlehager på de største norske gårdene. Et gammelt ordtak fra Østfold sa at humleølet skulle være så sterkt at «håret reste sæ på hue på’n».
Enkelte steder i landet tilsatte man potetrasp i ølet. Gjærhatten fra bryggingen ble brukt som gjær til baking før pressgjæren ble kjent og tilgjengelig, et godt eksempel på at det bærende prinsippet i den norske tradisjonsmaten: å utnytte alle råvarer fullt ut, også var gjeldende i ølbryggingen.
Øldrikkingen var på toppen mot slutten av 1500-tallet. Rent vann var mangelvare for mange, spesielt i byene, mens øl var lett tilgjengelig og tryggere å drikke – noe som gjorde øl til daglig drikk for både barn og voksne.
Den almindelig Drikk er Øl, Spisøl. Her bruges ej meget sterkt Øl, men det brygges godt, ordentlig. Øl bruges ej daglig i Bøndernes Huusholdninger, undtagen i Aande- og Højtiderne; men i min og andre Huusholdninger, som er udenfor Bondstandens, gives dog Tjenestefolkene Øl til deres Drikk daglig – Sorenskriver Bassøe, Rakkestad 1792
Ølets religiøse og rituelle betydning falmet med årene, og i 1912 ble det forbudt å kjøpe malt fra andre. På denne tiden var også bryggerinæringen i vekst, og hjemmebryggingen ble dermed mindre vanlig i Norge. Forbudet ble imidlertid opphevet i 1999, og de siste årene har vi sett en stor oppblomstring innen norsk bryggekunst – både på hjemmefronten, men også i form av nye mikrobryggerier over hele landet.
Kilder:
- Drikke fra Østfold – Østfold Bygdekvinnelag (2007).
- Fjordamat – Åse Kongsvik og Kari Støfringsdal (2008). Utgitt av Sogn og Fjordane Bygdekvinnelag på Selja Forlag.
- Godt drikke – Elin Kragset Vold (2006). Utgitt av Vestfold Bygdekvinnelag
- Norsk mat. Tradisjoner og gamle matretter – Norges Bygdekvinnelag (1994). Utgitt på Landbruksforlaget. Revisjon av «Norsk mat» (1965). Redaktør Kari Aakerholt.
- Pølser og øl – Helge Hagen (2006). Utgitt på Tun Forlag
