Mylse

melk i flaske

Mylse

Festrett etter oppskrift frå Brekke.

Desserter

Vanskelig

12timer

Sogn og Fjordane

Lagre som favoritt

Ingredienser

string(1) "1"
  • 10 l mjølk
  • 1 ss osteløp
  • 1 dl sukker

Fremgangsmåte

Tradisjonelt hadde man osteløp i spenevarm mjølk rett frå kua. Alternativet er å varme opp mjølka til 37°C og så ha i osteløp. 

  1. Osteløp og mjølk blandast godt saman i ei aluminiumspanne. Lat panna stå med lok på til mjølka har stivna, cirka 30 minutt, eller meir.
  2. Skjer då ostemjølka i firkanta ruter med ein brødkniv, heilt ned i botn av panna. Set panna på svak varme og kok langsamt opp. Det kan ta ein time eller meir. Dersom mylsa kokar sterkt vil klumpane bli holete og legge seg i botn på panna.
  3. Mylsa skal stå på kokepunktet i mange timar – til ho vert brun. Totalt kan det ta 12 timar eller mindre.
  4. Det smakar godt med litt sukker, cirka 1 dl til denne porsjonen, eller etter smak. Tilset sukkeret under koking, eller når mylsa er ferdig, men varm. Under kokinga ligg loket litt på glytt, og ikkje heilt på. Drei på panna av og til om det høver. Mylsa kan koke/trekke ei heil natt. Det er og mulig å koke mylse på ei steiketakke, styrke to heile tida (natta).

Rettens opphav

Denne oppskrifta er sendt inn av Brekke Bygdekvinnelag. Dei skriv:
«Mylse er gammal tradisjonsmat her i bygda, mest brukt til høgtid og fest, men òg ein god måte å bruke «overskot» av mjølk på.
Tidlegare var det vanleg å servere mylse saman med rømmegraut. Ein dekka då med flat tallerken til graut, og djup tallerken oppå den flate til mylse, men berre med ei skei. Dette vart eit heilt måltid, ofte saman med litt spekemat, og mylsa fungerte og som drikke i staden for saft, slik det vert brukt i dag.
Mylsa oppbevarte dei i store meieri/mjølkespann, som vart sette i rennande vatn i ei lita elv eller i ei vasskjelde. Dette var før kjøle-fryseboksen si tid. Mjølk hadde dei rundt om på gardane, også på stølane, og der kokte dei mylse spesielt til «knøysehelga», oftast ein dag i september,siste helga på stølen før heimreisa. Då var det alltid besøk frå bygda, og stort stølsgjestebod.
Vart mylsa kokt i koparkjel i gruve og fyrt under med ved, fekk mylsa ein spesielt god smak. Ein god «mylsesmakar» , kunne alltid kjenne kva tilberedningsmåte som var brukt.
Ei gammal historie: På ein gard hadde bonden som var ungkar, kokt mylse i koparkjel, og oppbevarte mylsa i koparkjelen og. Det var nok ikkje så lurt. Bror til bonden kom på besøk frå Bergen, og fekk servert festmaten, som fall godt i smak. Bonden sjølv som var av det litt sparsommelege slaget, forsynte seg mindre. Dagen etter besøket, vart bymannen dårleg, og bonden sin reaksjon var kontant: Han kunne ha ete høveleg!»