Tekst: Mari Østhaug Møystad, Glomdalsmuseet

Som førstekonservator ved Glomdalsmuseet, med fagansvar for romanifolkets/taternes kultur og historie, har jeg samlet mange livshistorier om et reisende liv. Fortellingene rommer slit og fattigdom, men også frihet, glede og samhold – og et hverdagskjøkken som både bandt folk sammen og holdt dem i gang. «Vi åt som folk flest», sier taterne selv; forskjellen lå i rammene: reise, oppbevaring, lite plass og årstid. Matoverskuddet i dag bærer med seg et minne om knapphet: «Det skal være nok mat til alle».

I den perioden jeg forteller om, fra rundt 1920-1960, var taterne handels- og håndverkere, som reiste hele eller deler av året. Noen hadde hus, andre ikke. Her handler det om mat tilbrakt på reise.

Et reisekjøkken med få redskaper – og høy presisjon

Når kjøkkenet er ei panne på glørne og et par kjeler, må metodene være få og presise: steke, koke og trekke. Kaffekista – kvinnens domene – rommet kaffekjele og kaffekvern, sukker, tørrmat og bestikk.

Den var praktisk og symboltung: «Bare mor rørte kista», forteller mange. Renslighet og orden var vern mot sykdom. Ingen skulle spise eller drikke av fremmede kopper og skjeer. Samtidig bar kvinnene den daglige handelen på dørene som sikret inntekt.

Hverdagsmaten som bar

Dagligkosten var ofte grøt – som hos de fastboende – supplert med poteter, egg, ertesuppe og flesk når bytte eller kontanter tillot det. Flesk stekt på pinne over glørne var høydepunktet, og kaffen var både drikk og sosialt lim: sterk «taterkaffe» over varmen. Ved bryllup og større samvær kom festmaten, som ofte var suppe, med grønnsaker og kjøtt som koker lenge, og nevagrøt (nævagrøt).

Emma, oppvokst i Solør, setter ord på smaken av barndom: «Mamma lagde ofte nevagrøt av finsiktet havre. Alle fikk en fleskebit som de dyppet i grøten – vi holdt flesket med ‘nevan’ (hendene). Vi likte ertesuppe med helgryn, kokt på knoke, og flesk på gloa stekt på pinne over bålet. «Vi unga fikk kaffe, men aldri kaffe kokt på grut.» Så legger hun til: «Det hendte vi bare spiste én gang om dagen. En fleskebit og en potet var rene julekvelden for oss.»

Fattigdom og bytteøkonomi

Tiden som beskrives, var preget av knapphet. Kjøtt – særlig flesk – var foretrukket, men ikke alltid tilgjengelig. Kaffe, tobakk og sukker ble kjøpt hos kjøpmannen; «tok kaffen og tobakken slutt, tok mismotet over», sier Milla, Stor-Johans datter. Resten kom ofte gjennom bytte: egg, grønnsaker, spekemat – og sesongens bær, som oftere ble spist rett fra naturen enn saftet og lagret. Utstyr og oppbevaring manglet. «Foreldrene mine kjøpte sukker og kaffe, resten byttet de til seg», bekrefter Silje. «Mor lagde nydelige eggepannekaker, vi kokte saftsuppe av jordbær og rabarbra, og til kvelds var det ofte vassgrøt med litt melk. Stekt flesk og brød likte mannfolka best.»

Innland og kyst – ulike forhold til fisk

På innlandet ble fisk gjerne nedvurdert som «fattigdomskost», selv om sild likevel var en del av kostholdet. Maja husker: «I teltet hadde vi kaffekiste, kjel og primus. Maten var brød, margarin og sild. Ungene byttet matpakker på skolen, men ingen ville bytte med oss, for vi hadde bare sukker på brødskiva.» Langs kysten var fisken mer velkommen: de båtreisende fisket til eget bruk og byttet til seg varer for både tørrfisk og fersk fisk. «Middag hadde vi ikke hver dag», forteller Johan; når det ble middag, kunne den være fiskesuppe, grøt eller kjøttsuppe – sjøfugl inngikk også i kosten.

Bordskikk, redskaper og prioriteringer

Bordskikken var enkel og konsekvent. «Vi brukte aldri gaffel, bare kniv», minnes Emma. Alle hadde egen kopp og tallerken; vann var vanligste drikke, og saft ble byttet til når det lot seg gjøre. Kvinners ansvar for husholdet var stort, men mennenes appetitt ble ofte prioritert: «Når flere familier spiste sammen, ble det først dekket for mannfolka, så for ungene – og til slutt for kvinnfolka. «Gubbene måtte bli mette først», forteller Silje, og legger til at denne delingen noen steder fortsatt kan spores i festlige lag.

Slik henger det sammen

Taternes matkultur var ikke et «eksotisk» kjøkken adskilt fra Bygde-Norge, men en norsk erfaring i bevegelse – formet i møte mellom reisende familier og lokalsamfunnene de kom til, og av de mulighetene og begrensningene et reisende liv ga. Kunnskapen er jordnær og stor på samme tid: fyre opp, koke rent, dele raust – og alltid sette over kaffen.

Kort oppsummert – kjennetegn ved praksisen

• Reise: maten måtte tåle flytting, lages raskt og med få redskaper.
• Renslighet: strenge rutiner rundt kaffekista, redskap og servering.
• Bytte & sesong: egg, flesk, poteter og grøt; mer fisk hos kystreisende.
• Kaffe som sosialt lim: «kaffe måtte vi ha».