Norske bryllupstradisjoner

Kjære Ola mann, spaalaa lite grann, rett no kjem brura. Brura er ong, krona e tong – brurpian e forlora.

Gammel norsk spillemanns-regle

Bryllup i Sykkylven, cirka 1862. Foto: Marcus Selmer. Bilde hentet fra digitaltmuseum.no

Mange av de norske bryllupstradisjonene bygger på norrøne skikker, som å drekka brúðlaup – drikke bryllup – og brudens reise til sitt nye hjem ved en brudeferd; brúðfǫr.

Tidligere var det ingen begivenheter i løpet av livet som ble så omfattende feiret som et bryllup, og det var mange skikker og tradisjoner knyttet til feiringen – «tre dager til ende» var normalen de fleste steder. Enkelte steder kunne feiringen vare opp mot en uke, for lange bryllup var et tegn på velstand.

Som så ofte ellers var rammene for feiringen satt med utgangspunkt i arbeidet gjennom året. Det var nemlig vanlig at bryllup ble lagt til roligere perioder på gården, og aller helst før slåttonna tok til. For mange var den beste tida på sommeren – rett etter pinse eller ved jonsok. Det var tross alt viktig at både vertskapet og gjestene hadde tid til feiringen. I tillegg var det praktisk å kunne ha både dans og noen av aktivitetene utendørs. Fordi man hadde disse begrensningene på valg av tidspunkt var det ikke uvanlig å finne både tre og fire brudepar i kirka på samme dagen.

Lysning måtte tas ut før man kunne gå til alters. Brudeparet måtte gå til soknepresten og be om dette. Deretter ble ekteskapet kunngjort tre søndager på rad fra prekestolen: «Det lyses til ekteskap for…«.

Forberedelsene til feiringen ble gjerne startet før lysningen var gjennomført, men etter tredje gangs kunngjøring ble det satt ekstra fart på sakene. Og det var ikke småtterier som måtte ordnes. Det var forventet at gjester fra både fjern og nær ble bedt til gards i anledning begivenheten, og mellom 100 og 200 gjester var vanlig.

Først måtte invitasjoner ut til gjestene. Enkelte steder var skikken at brudgommen selv sto for dette. Andre steder var det vanlig at kjøkemesteren eller en såkalt bearmann reiste rundt til folk for å be de inn. Det hendte at budet om det forestående bryllupet ble framført på rim, og før bearmannen dro fra de inviterte gjestene skulle han trakteres skikkelig.

En annen person med avgjørende betydning for feiringen var den ansvarlige for matlagingen. Ofte var dette ei kokke, også kalt burskone, gagnskone eller reidekone. Å få denne jobben var et ærefullt oppdrag, og det å sikre seg ei god kokke var gjerne noe av det første vertskapet gjorde av forberedelser.

Brudeparet Otilie Fjeld og Kristian Bratberg sammen med sine bryllupsgjester på gården Fjell på Helgøya, 1897. Foto: Martin Finborud. Bilde hentet fra digitaltmuseum.no

Antrekk

Tradisjonelle folkedrakter – som vi fra 1900-tallet av har referert til som bunad – var selvsagt vanlig flere steder. Hos mange var det også vanlig at bruden brukte en svart kjole. Det var først på 1900-tallet at lang, hvit eller farget, brudekjole med blonder, border og legg kom på moten.

Fra Akershus vet vi at brudekjolen ofte ble sydd hjemme. Kjolestoffet var som regel silke eller ullmusselin, men også rips (et stivere silkestoff) ble brukt. Vanlig tilbehør var salmebok i gullsnitt og lommetørkle med heklet bord.

I samme fylke sies det at brudgommens dress ofte var sydd i et stoff kalt klede. Stripet bukse og mørk jakke ble brukt om det var riktig fornemt. Svart sløyfe, lommeur i kjede over magen og mansjettknapper i sølv eller gull hørte med. Om man var dårligere stilt brukte man hverdagsklokka og skjorteknapper av lerret.

Fra Dalen i Telemark fortelles det bruden bar rød stakk med svart kant nede, svart trøye med maler – helst 12 stykk – kvit skjorte, lyst forkle av lin eller silke, 4 søljer og beltespent og på hodet: lad – en slags hatt besatt med sølvløv. Brudgommen bar lang svart bukse, vest med sølvknapper, trøye, hvit skjorte og svart silketørkle i halsen.

Brud fra Buskerud på hest, antatt rundt 1885-1890. Foto: Axel Lindahl. Bilde hentet fra digitaltmuseum.no

Sending

Med et betydelig antall gjester samlet på gården over flere dager sier det seg selv at det var mye som skulle ordnes. Heldigvis trengte ikke vertskapet å stå for alt som skulle gå med av servering i forbindelse med feiringen.

De fleste steder i landet var det nemlig vanlig at gjestene hadde med seg mat i en sending, også kalt føring, gåve eller beining.  Hva man hadde med, og hvor mye, kom ofte an på hvor nær man sto brudefolket – om man var slektning, nabo eller kjenning. Hvor mange fra hver familie som kom i bryllupet spilte også inn.

Gjestene hadde med seg sendingene i lauper, skrin eller sendingskurver. Disse kunne være fint dekorert, men inskripsjoner eller rosemaling.

Selve innholdet i sendingene varierte rundt om i landet, men vanlige eksempler er smør, ost, lefser og stedegne brød- eller kakeslag som skrivarbrød, jønnbrød, rømmebrød og snikalefser. Det kunne også være vanlig å ha med et «bidrag» til det som skulle serveres, som kjøtt og flesk til soddet, ett spekekjøttlår eller rømme og melk til rømmegrauten.

På menyen

Bryllupsmenyene har variert rundt om i landet og til ulike tider.

Fra Akershus blir kjøtt fra gårdens eget slakt nevnt som tradisjonell bryllupsmat. Kalvestek var vanlig, med stuet kål og gulrøtter til. Fiskepudding med hvit fløtesaus blir sagt å være vanlig forrett, mens karamellpudding, riskrem eller hjemmehermetisert frukt med råkrem var vanlige desserter.

Fra Sogn og Fjordane sies det at kjøt og sodd – mange steder servert med raspekaker – var vanlig mat på selve bryllupsdagen fram til omkring 1900. Da innledet man gjerne måltider med en fiskerett. Etter 1900 har sosekjøt med ertestuing og tyttebærsyltetøy vært den viktigste bryllupsmaten i hele fylket i en lengre tidsperiode. Fra 60-tallet og utover har imidlertid stek av ulike slag blitt mer og mer vanlig. Fruktdesserter, grøt eller sviskekompott med fløtemelk blir nevnt som klassiske desserter.

Fra Sør-Trøndelag, på Byneset, fortelles det at man hadde gjort unna slakting, bakst og brygging på forhånd, og det var laget rikelig av lefser, brød og øl. Om ølet var for svakt ble det sett på som en stor skam. Kokkekonene kom til gards dagen før bryllupet for å få ferdig maten. Til frokost på den store dagen kunne det bli servert brød, ost, smør og kjøttkaker, og deretter dessert; sviskegrøt og fløte. Mens brudefølget var i kirka ble det dekket om til middag. Til hovedrett var det alltid sodd med auker eller «brurpiboller». Til dessert var det fløtekrem og bløtkake. Beiningsmaten ble brukt til nattmat og til frokost. Den andre dagen var det rømmegraut til middag. Den skulle flyte i fett, og grauten ble «spilt inn» av en spillemann.

I Agdenes i Sør-Trøndelag blir «kjøtt i mørket» nevnt som tradisjonell bryllupsmiddag. Dette er småsteik i brun saus, med gulrot og hodekål som vanlig tilbehør.

Fra Vestfold fortelles det at det var vanlig med flere retters bryllupsmiddag.  Vanlige forretter var fersk suppe med grønnsaker og melboller, tomatsuppe eller fiskepudding i terteskjell. Til hovedrett kunne det være steik eller kokt kjøtt med sursøt saus, mens karamellpudding, riskrem og fruktkompott var vanlige desserter.

Bryllupsfølge på vei til kirken i Folldal, Hedmark, i 1914. Brud er Sigrid Barstad og brudgom er Per O. Sæther. Fotograf ukjent. Bilde hentet fra digitaltmuseum.no

Øvrige skikker

Som tidligere nevnt var det mange ulike skikker og tradisjoner knyttet til bryllupsfeiringer i Norge i tidligere tider. Blant annet var det klare normer for hvor gjestene skulle plasseres rundt bordet. Brudefolket selv satt i «høysetebenken». Resten av gjestene ble plassert etter slektskap, rang og «verdighet».

Når alle var på plass ved bordet var vanlig at kjøkemesteren sang bordverset, og innledet med en liten tale. Under måltidet hjalp han serveringshjelpa med å passe på at all maten på bordet ble sendt rundt slik at alle fikk smake på alt. Det lå mye ære i å ha rikelig med både mat og øl til alle.

Det var vanlig å «takke for skiftet» med et håndtrykk til de andre gjestene etter at måltidet var over. Det ble også gitt takk til kjøkemesteren og vertsfolket, og kona på gården takket kokkene for arbeidet og maten. Etter måltidet ble det ryddet og gjort klar for dans med en eller flere spillemenn.

I dag er det mange steder vanlig med rause kakebord i brylluper. Fra gammelt av var dette ikke vanlig, men flere steder serverte man smurte lefser og lignende. Senere – med endret tilgang til råvarer, redskap og komfyr – ble det mulig å bake kaker i ovn, og dermed har dette også blitt mer vanlig.

Som tidligere nevnt var det viktig å nok og godt øl til ei bryllupsfeiring. Men det var heller ikke uvanlig at sterkere drikke ble tatt fram ut på kvelden. Fra Akershus fortelles det om stor stemning når «himbrent» og «laddevin» (billig, simpel vin fra Oslo) kom opp fra jordkjelleren. I enkelte lag kunne det imidlertid også få mer negative følger, og ende med både krangel og slagsmål.

 Bryllup i prestegården på Langnes, Tana, 1901. Foto: Johannes Øwre. Bilde hentet fra digitaltmuseum.no.

Kilder:

• Det smaker av tradisjon  – Siv Randi Kolstad (2006). Gitt ut i samarbeid med Sør-Trøndelag Bygdekvinnelag på Tun Forlag.
• Fjordamat – Åse Kongsvik og Kari Støfringsdal (2008). Utgitt av Sogn og Fjordane Bygdekvinnelag på Selja Forlag.
• Høgtider i året og livet – tradisjoner i Telemark – Red. Guro Nordby (2007). Utgitt av Telemark Bygdekvinnelag.
• Mattradisjoner fra Akershus – Akershus Bygdekvinnelag (1998).
• Norsk mat – Ambjørnrud, Børke, Jansen og Moe (1984). Utgitt av Norges Bygdekvinnelag på Den norske Bokklubben A/S.
• Fra Vestfolds spiskammers – Vestfold Bygdekvinnelag (1997). Redaktør Kirsti Dragsund.